Endelig planting

Vi er alltid seine med å få frøene i jorden. Vi starter så fint med planer i januar, og så kanskje får vi en økt med klargjøring i februar, men ikke den økten med å få frøene i jorden. Det er jo selvfølgelig vanskelig å finne det gode tidspunktet. For her nord trenger vi forkultivering av en rekke av plantene, og mens der er litt slingringsmonn for når de kan gå i jorden ute, så er det grenser for hvor lenge de kan stå inne og hvor store plantene kan bli. For problemet er jo at selv om forkultiverte planter tåler mer enn spede spirer, så tåler de ikke sjokket som kan komme med snø på 17. mai.

Pottene er fylt med kompostjord og klar for et topplag med næringsfattig såjord som er klar for små spireklare frø.

Derfor blir så-økten en balansegang mellom vårt eget tidsskjema og våre spådommer for hvordan våren blir. Vi bruker også tid på å fordele frøene inn i dem som trenger lang forkultivering, dem som kan sås direkte når jorden er varm ute, og dem som vi skal så i flere omganger slik at vi kan høste dem igjennom hele sesongen.

Siden vi mangler sol, og for så vidt varme, så har vi skaffet oss en etasjebolig med LED-lys som har et bredt spekter av frekvenser tilpasset plantenes fotosyntese.

Som dere sikkert ligger merke til, så har vi plantet i flere forskjellige typer “krukker”. Det viktige her er å tenke på hvor dype røtter som dannes. Spesielt er det gulerøttene som vi har plantet i melkekartongene. De er forberedt slik at vi kan plante dem direkte i jorden når de er klar for utplassering og har rom nok til å få røtter som er mange ganger større en det vi noen gang har klart å få frem. Mens ertene som er i fløtekartongene må vi uansett ta ut når de skal plantes ut, fordi de forhåpentligvis sprer røttene ut og tåler vinden på balkongen av den grunnen.

Luft til jorden

Etter et år med ikke bare Bergensregnet, men også et stillas som førte til ekstra store dråper dryppende ned i våre pallekarmer, så har vi nå hatt en liten økt hvor vi fikk luftet jorden og gravd ned fugleneket.

Så nå er jorden klar til å beplantes igjen.

Forsøk på å kjøpe ting som varer…

Vi prøver i familien å kjøpe ting som varer. Altså en vinn-vinn-situasjon for oss og naturen.

Vi prøver i familien å kjøpe ting som varer. Vi kan ikke fortsette med å basere vårt personlige behov for klær og utstyr på at vi skal kjøpe nytt en eller flere ganger i året. Vår økonomi kan det sikkert. Vi lever jo tross alt et et samfunn hvor fortjenesten for arbeid og skatten til samfunnet er rettet inn mot å ha mest mulig penger til forbruk og bolig. Grunnen er selvfølgelig at vi må endre våre liv vekk fra forbrukssamfunnet til et samfunn hvor vi har en sirkulær økonomi.

Det vil si at når vi må bytte ut noe, så må de tingene vi kasserer være mulig å demontere slik at råvarene kan brukes på nytt. Det viktigste dog, er at det vi kjøper skal vare. Det skal være unødvendig å kjøpe nytt hvert år.

Vå nye kullstålstraktørpanne.

Dessverre så har vi hatt problem med å finne en steikepanne som varer. Da vi flyttet til vår nåværende leilighet kjøpte vi oss en relativ dyr steikepanne med hva vi trodde var et skikkelig belegg, men det tok omtrent bare et år før dette belegget hadde mistet de egenskapene produsenten lovte. Det var ikke det at vi ikke fulgte rådene om å ikke bruke boostfunksjonen på platetoppen eller ikke bruke skarpe gjenstander i pannen. Det var nok bare det at i vårt samfunn er økonomien, og jobbene til veldig mange, basert på at vi stadig kjøper nytt. For det er mye mer lønnsomt for panneprodusenten at vi kjøper ny enn at pannen skal vare. Det skal si at pannen aldri klarte å lage en skikkelig steikeoverflate maten vi laget.

Så vi gikk videre til en keramisk steikepanne. Denne klarte å skape den steikeoverflaten vi vil ha fra en steikepanne. Det hadde også et bedre belegg enn den fra årene før. Det som vi ikke ble advart om, men som begynte å bli klart etter et år, var at der bygget seg opp proteiner på overflaten. I begynnelsen kunne hardt vaskearbeid kompensere, men etter en stund var det klart at om jeg skulle kunne bevare det keramiske belegget, så kunne jeg ikke fortsette med det i den graden som var nødvendig. Den er heldigvis god nok til at den ikke har gått i bosset, eller retur som den med det teflonbaserte belegget gikk, men heller ned i kjelleren til et behov oppstår.

Steikepannen i rustfritt stål. God om man er klar over begrensningene, som er blant annet speilegg.

Neste ut er en steikepanne i rustfritt stål. Denne har i utgangspunktet ikke så gode egenskaper for belegget som teflon og keramisk, men den tåler så mye mer, og den steiker så mye bedre. Om man så først gjør innsatsen for at den skal vare, så varer den mye lenger enn de andre forsøkene våre. For denne innsatsen bygger opp og vedlikeholder overflaten i steikepannen. Så i motsetning til teflon- og keramisksoverflate, så vil ikke overflaten i rustfritt stål bli gradvis dårligere så lenger man gjør en innsats Så nå har vi altså funnet noe litt mer holdbart.

Den gamle støpejernstraveren fra IKEA. Den beste steikepannen for speilegg i huset.

Vi har dog gjort noen oppdagelser, nemlig at det er ikke mulig å ha en steikepanne som passer til alt. Enkelte proteiner fester seg lett til glatte overflater som teflon, keramikk eller rustfritt stål. Det vanligste hos oss er egg, og spesielt egg i formen speilegg. Her har vår gamle traver, støpejernspannen, best. Denne har også egenskapen at den blir bedre med godt vedlikehold. Og prisen er ofte mindre enn ved de steikepannene som har avanserte belegg.

Så hvorfor har jeg da bilde av en traktørpanne i kullstål på toppen? Jo, når man har en flat platetopp som de fleste av oss i Norge har, for få har en gassplatetopp, så er det dumt å ha en wokpanne. For man kan ikke utnytte det som er poenget med en wokpanne, nemlig muligheten til å få steikeoverflate også på sidene av steikepannen. Rett og slett fordi varmeeffekten kommer kun fra kontaktflaten mellom platetoppen og steikeredskapet. Så da er en traktørpanne like bra til å wokke i. De pleier enda til å være bedre fordi de ofte er tykkere og leder varme bedre enn en typisk wokpanne. De er også nyttig til flere ting enn bare wok.

Så hvorfor endte vi opp med enda et nytt materiale? Rett og slett fordi vi frem til nå har vært skremt av at kullstål krever mer arbeid, men erfaringene våre er at de løsningene som ikke krever arbeid, de er ikke holdbar. Kullstålpanner er den løsningen som kokker og restauranter bruker fordi når de er behandlet riktig, så varer de en evighet, og brukes de riktig, så gir de bedre resultater. En annen fordel, for oss og restaurantene er at kullstålspanner er billigere enn dyre beleggspanner. Både fordi det er gammel teknologi som ikke trengs betales for, og siden de varer så lenge, så trenger de ikke byttes ut hvert år.

Altså en vinn-vinn-situasjon for oss og naturen.

Balkongliv blant skorsteinshus

Vi er nå midt på vinteren 2021, og hva er mer naturlig enn å skrive litt om balkonglivet man kan karre seg til på litt mindre enn 8 kvm blant høye skorsteinshus og et stygt nybygg fra tidlig 90-tallet? Når man går i gaten vil inntrykket være at den er dominert og karakterisert av trehusene fra rundt århundreskiftet 1700/1800.

Grønnkålen vår har det litt trist for tiden.

Kommer man seg inn til bakgården derimot vil man se at de små trehusene blir bokstavelig talt overskygget av en bygård fra tidlig 90-tallet, med “vedlikeholdsfri” fasade og en vorte av et vifteanlegg på taket som durer konstant, året rundt. I tillegg har vårt hus, et skorsteinshus fra 1890, tre søsken som naboer mot sør og øst. De virker i tillegg høyere. Alt for å sørge for at vi ikke har sol på balkongen før i slutten av april, og da bare fra godt ut på dagen til vi mister den bak hustakene igjen.

Gaten sett fra stuevinduene.

Så vi har altså ikke de beste forutsetningene til å ha en godt og grønt balkongliv, men vi gjør det vi kan. Jeg tenkte at jeg i år skal prøve å dokumentere våre forsøk. Så først, hva er årets utgangspunkt? Det er stort sett det samme som ved fjorårets start. En rekke krukker og noen plantekasser. En hjemmebygget med drivhus, og to pallekarmer i skyggenes dal på bakken.

Vårt viktigste dyrkningshjørne.

I tillegg til det vi har fra tidligere, så har vi materialet til å bygget et drivhus til som vi planlegger ved husveggen og inngangen til soverommet.

Resten av balkongen sett fra drivhuset.
Veggen hvor vi vil ha vårt andre drivhus. Så kan vi heller flytte IKEA-drivhuset lenger vekk fra naboens hustak.

Så da har vi håpet om at jordbærplantene, rabarbraen og solbærbusken overlever frosten i vinter, og at vi får flere minner som dette…