Endelig planting

Vi er alltid seine med å få frøene i jorden. Vi starter så fint med planer i januar, og så kanskje får vi en økt med klargjøring i februar, men ikke den økten med å få frøene i jorden. Det er jo selvfølgelig vanskelig å finne det gode tidspunktet. For her nord trenger vi forkultivering av en rekke av plantene, og mens der er litt slingringsmonn for når de kan gå i jorden ute, så er det grenser for hvor lenge de kan stå inne og hvor store plantene kan bli. For problemet er jo at selv om forkultiverte planter tåler mer enn spede spirer, så tåler de ikke sjokket som kan komme med snø på 17. mai.

Pottene er fylt med kompostjord og klar for et topplag med næringsfattig såjord som er klar for små spireklare frø.

Derfor blir så-økten en balansegang mellom vårt eget tidsskjema og våre spådommer for hvordan våren blir. Vi bruker også tid på å fordele frøene inn i dem som trenger lang forkultivering, dem som kan sås direkte når jorden er varm ute, og dem som vi skal så i flere omganger slik at vi kan høste dem igjennom hele sesongen.

Siden vi mangler sol, og for så vidt varme, så har vi skaffet oss en etasjebolig med LED-lys som har et bredt spekter av frekvenser tilpasset plantenes fotosyntese.

Som dere sikkert ligger merke til, så har vi plantet i flere forskjellige typer “krukker”. Det viktige her er å tenke på hvor dype røtter som dannes. Spesielt er det gulerøttene som vi har plantet i melkekartongene. De er forberedt slik at vi kan plante dem direkte i jorden når de er klar for utplassering og har rom nok til å få røtter som er mange ganger større en det vi noen gang har klart å få frem. Mens ertene som er i fløtekartongene må vi uansett ta ut når de skal plantes ut, fordi de forhåpentligvis sprer røttene ut og tåler vinden på balkongen av den grunnen.

Luft til jorden

Etter et år med ikke bare Bergensregnet, men også et stillas som førte til ekstra store dråper dryppende ned i våre pallekarmer, så har vi nå hatt en liten økt hvor vi fikk luftet jorden og gravd ned fugleneket.

Så nå er jorden klar til å beplantes igjen.

Balkongliv blant skorsteinshus

Vi er nå midt på vinteren 2021, og hva er mer naturlig enn å skrive litt om balkonglivet man kan karre seg til på litt mindre enn 8 kvm blant høye skorsteinshus og et stygt nybygg fra tidlig 90-tallet? Når man går i gaten vil inntrykket være at den er dominert og karakterisert av trehusene fra rundt århundreskiftet 1700/1800.

Grønnkålen vår har det litt trist for tiden.

Kommer man seg inn til bakgården derimot vil man se at de små trehusene blir bokstavelig talt overskygget av en bygård fra tidlig 90-tallet, med “vedlikeholdsfri” fasade og en vorte av et vifteanlegg på taket som durer konstant, året rundt. I tillegg har vårt hus, et skorsteinshus fra 1890, tre søsken som naboer mot sør og øst. De virker i tillegg høyere. Alt for å sørge for at vi ikke har sol på balkongen før i slutten av april, og da bare fra godt ut på dagen til vi mister den bak hustakene igjen.

Gaten sett fra stuevinduene.

Så vi har altså ikke de beste forutsetningene til å ha en godt og grønt balkongliv, men vi gjør det vi kan. Jeg tenkte at jeg i år skal prøve å dokumentere våre forsøk. Så først, hva er årets utgangspunkt? Det er stort sett det samme som ved fjorårets start. En rekke krukker og noen plantekasser. En hjemmebygget med drivhus, og to pallekarmer i skyggenes dal på bakken.

Vårt viktigste dyrkningshjørne.

I tillegg til det vi har fra tidligere, så har vi materialet til å bygget et drivhus til som vi planlegger ved husveggen og inngangen til soverommet.

Resten av balkongen sett fra drivhuset.
Veggen hvor vi vil ha vårt andre drivhus. Så kan vi heller flytte IKEA-drivhuset lenger vekk fra naboens hustak.

Så da har vi håpet om at jordbærplantene, rabarbraen og solbærbusken overlever frosten i vinter, og at vi får flere minner som dette…