Vaksineskeptiske lærere

Med passe avstand til de aktuelle praksisbesøkene kan jeg skrive noen ord om noe som skremte meg, og som er veldig aktuelt nå i starten av vaksineringsdelen av pandemien. Ved flere anledninger har jeg hørt lærere ytre seg høylytt i elevers påhør om farene ved vaksiner. Det kan hende at dette er isolerte tilfeller, og det er jo veldig anekdotisk, men det er ikke som jeg har valgt ut skolene jeg har vært på praksisbesøk. Så når jeg støter på flere eksempler på vaksineskepsis på flere skoler, så blir jeg bekymret. Både som vanlig borger, om enn litt belest realist, og som førsteamanuensis i naturfag på lærerutdanningen.

For hvordan skal man imøtegå vaksineskepsis blant lærere? Det har et enormt skadepotensiale for samfunnet om disse lærerne får overført denne skepsisen til elevene. Så skal vi kalle inn alle lærerne på oppfriskning? For det første er det tvilsomt at det latt seg gjøre, og for det andre så bygger et slik intervensjon på at de ikke har den nødvendige informasjonen. Altså, det tiltaket bygger på antakelsen om at dersom vi bare kommer inn og gir de korrekt informasjon, så vil lærerne endre mening. Fordi vi antar at den feilaktige påstanden, vaksiner er farlig, bygger på at de mangler kunnskap.

Dette er en farlig antagelse. For som regel vil de som er skeptiske til vaksiner, eller 5G-nettverk, eller er overbevist om at jorden er flat, føle at det er nettopp dem som ser skikkelig opplyst, og at det er vi som forfekter vitenskapen, som er de uopplyste. Eller som verre er, de mener at vi som står på vitenskapens side er onde og jobber for et eller annet grusomt mål. Hva dette er skifter fra person til person, eller er bare uklart.

Dette er et reelt problem som der ikke er et enkelt svar på, men som vi ikke kan stoppe å arbeide med. For dette handler om vårt demokrati og samfunn.

Stjerneforskning med konkurranse?

I det jeg startet på universitetet var sektoren på startstreken av store reformer. Bolognaprosessen og ikke minst kvalitetsreformen stod i fokus. Departementet var styrt av Kristin Clemet og Høyre, i den rekkefølgen, og Bjørn Haugstad var statssekretæren som reiste rundt og fortalte sektoren hva de skulle mene. Helst skulle sektoren mene det politisk ledelse mente, men de skulle ikke si at det kom fra politisk ledelse. Det var viktig at det utad fra enighet om at Clemets politikk var best. De møtte stor motstand mot mye, men de fikk igjennom en viktig ting, sektoren skulle i større grad rettferdiggjøre sin eksistens og det igjennom mantraet “vi må få vite pengene samfunnet investerer i sektoren gir oss noe tilbake”.

For å svare på dette måtte man kvantifisere ting som ikke lar seg kvantifisere. For hvordan kan man vite at man får noe tilbake fra en sektor som jobber med immaterielle ting som kunnskap? Inn kom blant annet tellekantsystemet. Det ble sagt at det ikke skulle bli benyttet til å evaluere enkeltforskere, men har man et redskap, så blir det brukt.

Selv når man påpeker at bruken leder til publisering av flere dårligere artikler på bekostning av en gjennomarbeidet og god artikkel, så ignoreres dette av dem med pengesekken. For nå kan de si at de har kontroll. Det at dette fører til aggressiv og skadelig konkurranse som det kommer frem i denne Khronoartikkelen, virker som uinteressant for politikere og ledelsen i sektoren som har blitt ansatt av politisk ledelse. Spesielt skremmende er det når våre stjerneforskere, som Edvard Moser, kan stå på møter i sektoren og beskrive viktigheten av stabilitet og forutsigbarhet for at de kunne oppnå så fantastiske resultater, blir totalt ignorert av neste taler som gjerne bader i stjerneskinnet.